Hvorfor betaler vi for å være triste? Filmer som «Hachiko» fra 2009 eller «Titanic» fra 1997 får oss til å gråte. Det er ikke et paradoks, men hjernekjemi. Den søker...
Hvorfor betaler vi for å være triste? Filmer som «Hachiko» fra 2009 eller «Titanic» fra 1997 får oss til å gråte. Det er ikke et paradoks, men hjernekjemi. Den søker emosjonell utløsning gjennom komplekse reaksjoner. Dopamin og oksytocin er involvert. Nevroforskeren Paul Zak, som studerer «tillitshormonet», har vist at triste scener, som de i filmen «The Green Mile» fra 1999, øker oksytocinnivåene. Dette «kosehormonet» forsterker empatien, og dopamin gir deretter en belønning. Hjernen oppfatter empati for en annens smerte som viktig trening. Å se lidelse, slik som Jack Dawsons i det iskalde vannet i Atlanterhavet, får hjernen til å frigjøre oksytocin. Dette styrker empati og tilknytning, og den påfølgende lettelsen utløser en bølge av dopamin, noe som belønner oss. Dette er ikke masochisme, men en evolusjonær mekanisme. Å ha empati med andres smerte styrker sosiale bånd og forbereder oss på stress i det virkelige liv. En studie fra 2012 publisert i tidsskriftet «Emotion» ved Ohio University fant at triste historier økte deltakernes altruisme. Så når du ser på «The Notebook» fra 2004 og gråter, produserer kroppen din en «cocktail» av oksytocin og dopamin. Dette gjør deg ikke bare trist, men også mer empatisk, sterkere og mer menneskelig. Ikke vær sjenert for å se triste historier; det er bra for deg!
Select how you want to watch this video
