Mange russisktalende anser ordet «galyavina» for å være ikke-eksisterende eller en feil, en blanding av «gazon» og «polyana». Likevel dukker det uventet opp i klassiske bøker. Hvordan fant dette «falske»...
Mange russisktalende anser ordet «galyavina» for å være ikke-eksisterende eller en feil, en blanding av «gazon» og «polyana». Likevel dukker det uventet opp i klassiske bøker. Hvordan fant dette «falske» ordet veien inn i russisk litteratur?
Hemmeligheten er at «galyavina» ikke er fiksjon. Det er et helt gyldig ord på ukrainsk og hviterussisk, der det betyr «skogrydding» eller «plen». Det høres bare uvanlig ut på moderne litterær russisk.
Disse ordene trengte inn i russisk tale gjennom grensedialektene i de sørlige og vestlige provinsene i det russiske imperiet, som Kursk og Voronezj. Forfattere, som strevde etter å formidle den lokale smaken, lånte noen ganger slike regionalismer inn i tekstene sine.
De store klassikerne var ikke forferdelige med å bruke «galyavina». Ivan Turgenev, den berømte forfatteren av «Mumu», brukte det i sine verker, i likhet med Ural-geniet Dmitrij Mamin-Sibiryak i «Privalovs millioner». De beriket språket, uvitende om kontroversen som ville følge.
Dermed var ikke «galjavina» en setterfeil, men et levende bevis på språklig samhandling. Den demonstrerer hvordan ord fra dialekter og broderslaviske språk kan berike det store russiske språket og gjøre det enda mer mangesidig.
Select how you want to watch this video
