«Musikk høres med nesen», sier japanerne. Dette idiomet betegner en dyp, intuitiv persepsjon som går utover hørselssansen. Røttene ligger i en årtusengammel tradisjon der ekte kunstglede krever en flerdimensjonal sans som fanger dens «essens». Opprinnelsen til uttrykket ligger i Kodo (香道), kunsten å «lytte» til duftene av røkelse. I Muromachi-perioden (1336–1573) luktet ikke aristokrater bare dyre harpikser som oud. De «lyttet» meditativt til de subtile tonene deres i et forsøk på å forstå historien. Denne filosofien har spredt seg til alle kunstarter. Å «lytte med nesen» til musikk betyr å fange dens usynlige «aura», dens emosjonelle undertekst og stillheten mellom tonene. Det betyr å forstå komponistens intensjoner og sanse dybden i hver frase, for eksempel i stykker for koto. I japansk musikk er det lagt vekt på *ma* (間) – de betydelige pausene og mellomrommene mellom lydene. Meditative melodier fra shakuhachi-fløyten eller operaproduksjoner av Noh krever at lytteren ikke bare lytter med øret, men at de «føler» stillhetens drama med hele seg. Dermed handler «å lytte med nesen» om en dyp, helhetlig oppfatning av kunst: det være seg aroma, lyder eller maleri. Det er en oppfordring til en mer bevisst fordypning. Prøv det selv: lukk øynene og «lukt» på favorittmelodien din, og føl dens sanne essens.